Hva er forskjellen på skyggesiden vår – som jeg skrev om i forrige innlegg – og dødvinkelen vår? Skyggesiden er vi klar over – vi er den bevisst, og vi aner den ytterst i synsranden. Den kommer gjerne til overflaten når vi føler oss stresset og presset, mens dødvinkler er noe vi ikke er bevisst over. Andre som står oss nær – som familie, venner og kollegaer – kan være oppmerksomme på den, men vi er selv blinde for denne siden.
De aller fleste av oss har dødvinkler (også kalt blindsoner). Det er aspekter i personligheten vår som altså kan være åpenbare for alle andre, bortsett fra oss selv. Som for eksempel moren som klager over tenåring sønnen sin, Bjørn: ”Nå har jeg fått klage fra den teite læreren til sønnen min igjen – hun er jo helt ko-ko! Det skulle vært skuddpremie på henne! Jeg forstår ikke hvorfor Bjørn ikke slutter med å mobbe andre – det nytter jo ikke å slå vett inn i skallen på ham – ligner på den udugelige faren sin, gjør han!” Eller venninnen som tror at hun har sjarm i bøtter og spann, men som er en innbilsk tørrpinn. For ikke å snakke om kollegaen som klager over at hver eneste person han noen gang har jobbet for, lever i den villfarelsen at han er inkompetent.
I slike situasjoner kan det være utfordrende å ikke rulle med øyene, sukke frustrert eller rett og slett å begynne å le. Men, helt ærlig – hvor ofte tenker vi selv på om vi vandrer rundt med en dødvinkel eller to? Og i så fall, hvordan kommer dette til uttrykk? Du kan finne svaret hvis du tar deg tid til – eller for å være mer nøyaktig – hvis du tør å ta et titt på dine egne mønstre. Dette kan være noe av det tøffeste du kan gjøre, fordi det er ikke sikkert du liker speilbildet du får se.
Et forvrengt speilbilde
En titt i speilet kan medføre at du slår sprekker i et forvrengt speilbilde av deg selv – og du kan møte ditt eget blikk av fornektelser og hva du mer eller mindre ubevisst har lukket øynene for. Vi har en forbløffende evne til ikke å legge merke til bjelken i vårt eget øye – vi er ubevisste. Og det er ikke uten grunn at psyken vår foretar denne unnamanøveren. Det letteste er å vende blikket bort fra det som kan rokke ved selvbildet vårt. Ja, de aller fleste av oss vender faktisk hele ryggen til det som er vondt og vanskelig, skremmende og bekymringsfullt – eller det som på en eller annen måte vil knuse selvbildet vårt. Men, det å bli bevisst på våre dødvinkler og andres oppfatning av oss – om det å virkelig ta inn og føle hva vi innerst inne føler, og vite hva vi innerst inne vet – er selve definisjonen av å våkne. Det er oppvåkningen.
Å jakte på vinden
Bilens sidespeil har to dødvinkler, og det kan få uante konsekvenser hvis vi ikke er oppmerksomme på dette. Det er ikke nødvendigvis fatalt, men det kan oppleves ubehagelig. Å identifisere sine egne dødvinkler er en paradoksal øvelse, fordi om du allerede er oppmerksom på en utfordring eller et problem, så gjelder den ikke – da er det ikke en dødvinkel (så sant du ikke aktivt har jobbet med dette). Det er som å jakte på vinden; du kan ikke se den, men bare føle dens virkning. Omrisset som en dødvinkel etterlater seg, altså det vi kan observere av en dødvinkel, er de gjentatte episodene, erfaringene, fornemmelsene eller opplevelsene som kan virke uforklarlige. Disse tingene som får deg til å rive deg i håret og spørre deg selv om hvorfor skjer dette alltid med meg? Som om det er noe utenfor deg selv som du er helt uskyldig i.
Å sitte på gjerde
Alle Enneagramtyper har en unnvikelsesmekanisme (Secondary Fear), og det krever en total ærlighet mot deg selv for virkelig å se hva du holder på med. Da jeg lærte om dette, tenkte jeg ”Hah! Dette gjelder ikke meg! Puh!” Men, da jeg turte å være bunnløs ærlig – i den grad man noen gang evner å faktisk være det – innså jeg at det gjaldt også meg. Hvorfor jeg i utgangspunktet ikke så bjelken i eget øye? Det er vel nettopp det at det er en dødvinkel, tror jeg. Mange av de andre beskrivelsene i Enneagrammet, gjenkjente jeg meg umiddelbart igjen i, men altså ikke unnvikelsmekanismen. Men, det er enklere å sitte på gjerde og peke på alle de andre som trenger å endre seg – det er enklere å se deres dødvinkel enn vår egen.
Enneagrammets Unnvikelsesstrategier
Disse mekanismene begynner å tre forsiktig frem på Funksjonsnivå 4:
- Type 1 – Reformatoren: Ønsker å unngå at deres subjektive følelser og impulser skal lede dem på ”villspor”. Deres indre koker av raseri over verden som er så fordømt ufullkommen, men de slipper ikke aggresjonen frem slik som den er. “Dydsmønstre” blir jo ikke rasende.
- Type 2 – Mentoren: De fortrenger egne behov og overfører disse behovene på andre, da de er redde for at deres egne behov skal ødelegge et forhold.
- Type 3 – Utføreren: Deres unnvikelsesstrategi er nederlag – de hater det som pesten. Drivkraften blir dermed å oppnå suksess.
- Type 4 – Individualisten: De prøver å unngå det ordinære; alt som er vanlig og konvensjonelt. Et krav om å være som alle andre, kan skape panikk hos dem. Derfor kan de ha en vegring mot å forandre seg og de er redd for å miste kontakten med seg selv.
- Type 5 – Utforskeren: De vil prøve å unngå at deres oppfatning eller forståelse skal være utilstrekkelig. De vil også prøve å unngå tomhet. Redselen for tomhet er drivkraften bak mye av det stagnerte Femmere gjør.
- Type 6 – Lojalisten: De ønsker å unngå feil atferd. De holder seg pinlig nøye til normer, lover og regler – og passer også på at ingen andre bryter dem. Drivkraften er å ikke miste sikkerhet og tilhørighet med andre.
- Type 7 – Entusiasten: De ønsker å unngå smerte, de er redd for at de ikke skal få innfridd sine behov. Måten de gjør det på er overraskende enkel; ”jeg ønsker å være glad og ikke trist. Jeg vil nyte livet!”.
- Type 8 – Utfordreren: Bak en maske av kontroll har de en sårbar kjerne, og denne sårbarheten unnviker de så godt det lar seg gjøre å vise til andre mennesker. Derfor gjør de alt de kan for å unngå å fremstå som svak, sårbar eller avhengig av andre.
- Type 9 – Diplomaten: De prøver å unngå konflikter. Ved siden av stahet og søvn, har de minst to andre måter å uttrykke sin misnøye indirekte på, uten å utsette seg selv for heftige emosjonelle rystelser; nemlig å forhale eller trekke seg unna.
Funksjonsnivå 5
Etter hvert som vi beveger oss nedover Funksjonsnivåene vil de forskjellige mekanismene og strategiene vi bærer i oss, forsterkes. Hva skjer når unnvikelsesmekanismen blandes med de typiske elementene som skjer på for eksempel Funksjonsnivå 5? Når vi opplever mer stress og press, forsterkes polariseringen, både i oss selv og i møte med andre. Vi vil oppleve en sterkere ”indre murring” både mentalt, følelsesmessig og kroppslig. På et eller annet tidspunkt vil ønskene og overbevisningene våre komme på kollisjonskurs med andre menneskers oppfatninger og ønsker. Vi vil også kunne oppleve en indre konflikt. Vi begynner å fungere som enslige øyer i et opprørt hav. Vi blir mindre fleksible og mer reaktive; vi går i angrep- eller forsvarsposisjon. Mentaliteten om at ”du er enten for eller mot meg” kommer til overflaten og skaper en større polarisering.
Karen Horney har videreutviklet Freuds arbeid med å identifisere tre forskjellige måter mennesker forsøker å løse indre konflikter på. Disse indre konfliktene gir tre forskjellige mestringsstrategier:
- Type 3, 7 og 8 blir mer aggressive; de søker ekspansive løsninger ved å være påståelige og/eller å fremstå som selvsikre. De ønsker å omstrukturere omgivelsene og ha kontroll.
- Type 1, 2 og 6 blir mer engstelige og hysteriske; de søker moderate løsninger gjennom å tilpasse seg, være føyelige og/eller pliktoppfyllende. De er sosialt orienterte mennesker, som ønsker å vite hva andre gjør slik at de kan vite hva de selv skal gjøre etterpå.
- Mens Type 4, 5 og 9 trekker seg enda mer tilbake, og søker løsninger gjennom arroganse og være en bedreviter. De er sterkt engasjert i seg selv og i sin virkelighetsopplevelse.
Å bli kjent med din egen dødvinkel
Så hva har det gitt meg å bli kjent med dødvinkelen? Som Type 6 (Lojalisten) handler min dødvinkel om å miste tilhørighet (gjennom feil atferd) – og på Funksjonsnivå 5 tilhører jeg den pliktoppfyllende/føyelige typen. Før, når jeg gjorde noe galt, følte jeg meg som en skyldbetynget hund. Det er fremdeles slik at den andre part ikke trenger å si stort, for jeg forstår fort når jeg har gjort eller sagt noe jeg ikke skulle ha gjort – noe som den andre part ikke liker. Redselen for å gjøre feil, har ofte medført at jeg føler meg innestengt i en liten boks – det blir veldig trangt – impuls og humor forsvinner ut bakdøren og jeg blir veldig seriøs. Jeg dømmer meg selv hardt og nødeløst, og jeg bruker mye energi på å tenke på hvordan jeg kunne eller burde ha gjort ting annerledes. I slike situasjoner føles selvbildet mitt som om jeg er en skabbete hund.
Noe av det viktigste jeg har lært er at hvis en relasjon ikke tåler at jeg er sann mot mine egne verdier, så er ikke relasjonen verdt å beholde. Jeg må tørre å stå opp for meg selv til tross for at jeg mister tilhørighet og en eventuell sikkerhet. Jeg kan bare undre meg over hvordan livet hadde vært hvis jeg hadde blitt kjent med min dødvinkel tidligere i livet, fordi den har dessverre kostet meg dyrt. Noen ganger må vi grave dypt for å rydde opp i det som har slått rot i oss, men tar vi lærdom av våre mønstre, vil det som regel vokse frem nye, friske skudd som gir en deilig følelse av en ny vår. Vi vokser som menneske.
Hvordan kan dette være til nytte for deg?
Det kan ta litt tid før dødvinkelen blir synlig for deg, men det viktigste du kan gjøre akkurat nå, er å være åpen for muligheten for at det som er dødvinkelen (unnvikelsesstrategien) for din dominerende type faktisk kommer til uttrykk i livet ditt. En av de viktigste ingrediensene i selvutvikling er å observere seg selv og å tørre å være totalt ærlig mot seg selv. Det kan også være nyttig å høre med noen som kjenner deg godt og som du har tillit til vil deg vel, om de gjenkjenner din dødvinkel.
Har du lyst å finne ut hvilken som er din dominerende personlighetstype? Da kan du ta testen ved the Enneagram Institute – den koster $ 12. https://tests.enneagraminstitute.com/
Hvis presset og stresset øker ytterligere, og vi detter ned enda et funksjonsnivå, da oppstår det en helt annen dynamikk. For min dominerende personlighetstype er det som natt og dag. Det skal jeg skrive mer om i et senere blogginnlegg. I det neste innlegget skal jeg skrive hvilket Filter de forskjellige Personlighetstypene ser verden gjennom.
Alt vel,
/// Eva