Carl Jung mente at man ”blir ikke opplyst av å forestille seg figurer omgitt av lys, men ved å bli bevisst sitt eget mørke”. Vi blir påvirket fra alle kanter om at vi skal lære oss å meditere, visualisere og lytte til mantraer som for eksempel ”bare tenk positive tanker” eller ”alt vi trenger er kjærlighet og lys”. Samtidig blir vi oppfordret til å drømme stort, sette oss hårete mål og ”gønne” på.
Men er det virkelig realistisk at ingen drømmer er for store? Og at hvis vi bare tenker positivt vil alle ønsker gå i oppfyllelse? Eller er det hele tuftet på en durabelig livsløgn? Hvorfor har det blitt slik at de fleste drømmer og mål handler om ytre faktorer som ting man ønsker seg – større, mer, oftere – eller om å oppnå suksess i det man gjør – størst, best, mest spesiell og så videre?
I årenes løp har jeg ofte tenkt for meg selv og bedt til høyere makter; ”vær så snill og hjelp meg til å være mer tålmodig, kjærlig, mer medfølende og mer forståelsesfull.” ”Vær så snill og hjelp meg til ikke å kommentere en tåpelig bemerkning (eller en teit atferd) – la det passere – gå videre.” ”Vær så snill og hjelp meg til å ikke være så opprørsk og reaktiv.” ”Vær så snill og hjelp meg til å ikke være så pushy.” Men hvor nyttig er det å be til høyere makter om en varig endring gjennom visualisering og affirmasjoner? Er det nok?
Hva prøver skyggesiden å fortelle meg?
Det er ikke noe galt i å observere sine egne skyggesider og håpe på – eller be om – at nettopp denne gangen skal jeg ikke reagere på en uhensiktsmessig måte. Men, stoppet jeg opp for å vurdere om jeg evnet å virkeliggjøre de egenskapene og kvalitetene jeg så desperat søkte etter? Spurte jeg meg selv om hva denne angstfylte, aggressive, sta og seriøse kvinnen prøvde å vise meg? Jeg snakker selvfølgelig om skyggesiden min – eller ego-strukturen i meg. Vi har alle en skyggeside (kanskje ikke Dalai Lama, da?) og desto mer vi løper og gjemmer oss for den, desto mer vi prøver å benekte den, desto større blir de indre konfliktene – og desto større blir ringvirkningene for vårt levde liv. Vi lever i benektelse, i illusjoner, vi forvrenger virkeligheten og våre ubevisste mønstre får ta styringen. Vi lever i en fantasiverden der vi tror vi må være lykkelige, kjærlige, suksessfulle og populære hele tiden – at vi må være et glansbilde i møte med andre. De aller fleste av oss vil leve et liv i glede, uten smerter, men livet fungerer ikke slik. Vi lever i en såkalt dualistisk verden.
Psyken vår og erfaringene våre prøver hele tiden å få oss tilbake i balanse. Derfor kan vi ofte føle på en uro og redsel når vi møter noe som utfordrer våre verdier, idealer, motiver og vår identitet. Vi prøver å få bekreftelse, bekreftelse og atter bekreftelse – vi behager, underordner oss, forstrekker oss – og i disse forsøkene kan vi opptre på måter som strider mot våre egne verdier. For å ikke skade andre, skader vi oss selv. Eller for ikke å skade oss selv, skader vi andre. Hvordan kan vi bli mer integrert i oss selv? Hvordan kan vi bli mer bevisst våre egne skyggesider? Våre vrangforestillinger? Våre illusjoner? Hva skjer med oss når vi mister fotfeste? Selv har jeg en tendens til å stenge andre mennesker ute. Jeg blir lukket. Jeg blir kort, vender en kald skulder til, svarer sarkastisk. Jeg kan bli ganske sjokkert over meg selv over hvor sarkastisk jeg faktisk kan være. Hvor kommer det fra? Hvor tar jeg det fra?
Første skritt for å endre seg handler om å bli oppmerksom på eget atferdsmønster – og på sin egen skyggeside. Andre skritt handler om å akseptere at det tar tid før uønsket atferd endrer seg. ”Fake it til you make it” er et mantra som kan gi umiddelbar trøst, for det tar tid før en endring skjer. Før ”det” uønskede dunster bort. Det er også viktig å akseptere hvordan skyggesiden faktisk kommer til uttrykk – det kan nemlig være utrolig sårbart (og stygt) å se seg selv i speilet for den man er i slike situasjoner. Men, i hvilken retning skal du endre deg? Det er ikke gitt at råd fra andre er riktig for deg. Det var det jeg erfarte gjennom blant annet coaching- der er det som oftest de ekstroverte som er formen vi alle skal støpes i. Da jeg ble kjent med Enneagrammet ble jeg svært overrasket over hva som var den riktige veien for meg, men jeg følte både ubehag og motstand.
Å få andres perspektiv
Første gangen jeg evnet å observere meg selv i en stresset og ubalansert atferd, var det som å se meg selv i en film. En film jeg ikke klarte å stanse. Mens jeg durte frem i mitt gamle mønster, forsto jeg at jeg måtte gjøre en ryddejobb i etterkant – jeg måtte be personen som var involvert om unnskyldning. Det var svært ubehagelig å høre hvordan den andre personen hadde opplevd meg da jeg var fanget i mitt automatiske atferdsmønster. Å se seg selv gjennom andres øyne kan være smertefullt, men også svært lærerikt. Det er også lærerikt å se seg selv gjennom andres atferd. Jeg kunne for eksempel med stor medfølelse gjenkjenne meg selv i Lasse Matbergs (Farmen Kjendis, 2021) måte å håndtere storbonde-jobben på. Hardtarbeidende, fokusert på jobben – og hvor jeg driver andre like hardt som jeg driver meg selv.
Ingen er snill, kjærlig og balansert hele tiden, men det er viktig å tørre å se seg selv i hvitøyet når vi mister fotfeste – og så kommer vi langt med å beklage til de det gikk utover. Men det er viktig å unngå å måtte beklage seg for samme atferd gang etter gang – da mister vi troverdighet og tillit – og kanskje til og med respekt.
Men hvorfor havner vi i den samme grøften gang etter gang? For meg var det som en uutgrunnelig gåte. Det var ikke nok med et inderlig og dypt ønske om å finne ut om hva som egentlig skjedde. Det var ikke nok med positive affirmasjoner, bønner eller visualiseringer. Jeg kom til et punkt hvor jeg slo ut med begge hendene og spurte høyere makter om ”hva nå”? Men det kom ingen svar. Ikke før jeg ble kjent med personlighets-beskrivelsene i verktøyet Enneagrammet. Da opplevdes det som en fysisk fornemmelse som når den første dominobrikken faller og velter alle de andre; tik, tik, tik, tik – alt falt på plass. Endelig fikk jeg en forståelse for hva som skjedde når jeg var (er) under stress og press. Det var som om noen hadde skrevet en manual om nettopp mine reaksjonsmønstre – mitt operasjons-modus. Det var som å få et kart og kompass. Jeg forsto plutselig hvor på kartet jeg befant meg, og ikke minst i hvilken retning jeg trengte for å komme i balanse. Magisk og nesten for godt til å være sant!
Hvordan kan vi integrere begge sider av psyken vår? Hvordan kan vi bli venn med skyggesiden vår? Hvordan kan vi øke vår bevissthet om våre egne automatiske tanke- og atferdsmønstre? Selvbevisste personer vil være i stand til å identifisere øyeblikk når deres skyggeside er i operativ modus, men det krever øvelse:
- Identifiser øyeblikkene der din skyggeside har vært aktiv.
- Spør deg selv (og skriv ned) hvordan denne atferden var til nytte for deg i det aktuelle øyeblikket.
- Skriv ned ulempene det ville ha medført hvis du hadde vist deg fra en mer balansert side.
- Spør deg selv hvordan skyggesidene dine er med på å støtte opp under dine verdier og mål?
- Spør deg selv hva som ville vært ulempen hvis du ikke hadde hatt de aktuelle skyggesidene?
- Kan du ha nytte av å sette deg inn i Enneagrammet?
“Your task is not to seek love,
but merely to seek and find all the barriers within yourself
that you have built against it.” – Rumi
Alle erfaringer vil kunne gi deg viktige innsikter og kunnskap. Det kan være smertefullt å blottlegge tilsynelatende negative egenskaper, men det er viktig at vi ikke gjør som strutsen og later som vi ikke er oppmerksom på hva vi steller i stand. Vi trenger flere bevisste mennesker på jorden – spesielt i disse tider. Er det ikke på tide at vi blir mer ekte og balanserte? Når jeg kjenner at jeg har sjelefred og sinnsro – i den tilstanden erfarer jeg at visualisering og affirmasjoner har effekt.
I neste blogginnlegg vil jeg skrive om hvordan den indre polariseringen i oss forsterkes. Det starter som en murring som etterhvert utarter seg, og som vil komme på kollisjonskurs med både våre egne indre ønsker og overbevisninger – og med andre mennesker. Dette får spesifikke uttrykk for hver personlighetstype, og den oppstår på Funksjonsnivå 5. Du kan lese mer om Funksjonsnivåene her.
Alt vel, Eva